 |
                |
|
SCIENTOLOGI – EN EKTE RELIGION
Mange akademikere har observert og kommentert det uegennyttige arbeidet som utføres av scientologer. I et typisk eksempel skrev dr. Alan W. Black, dosent i sosiologi ved New England Universitetet i New South Wales i Australia, at «foreninger grunnlagt av Scientologikirken har vært aktive i kampanjer mot narkotika, i å rehabilitere stoffmisbrukere og kriminelle, i å utrydde analfabetisme og hjelpe de utdanningsmessig underprivilegerte, i å forbedre miljøet, i å yte katastrofehjelp og i å forsvare menneskerettighetene».
En avhandling av Michael A. Sivertsev, formann for «Nye religioner» ved «Rådet for samarbeid med religiøse organisasjoner» ved den russiske presidentens kontor, ga et viktig kulturelt perspektiv.
«Det religiøse budskapet til og den religiøse praksisen i Scientologikirken,» skrev han, «framstår og læres til menneskeheten i en tid med massiv verdsliggjøring av den offentlige bevissthet, og når tradisjonelle religiøse systemer, doktriner og praksiser ikke greier å engasjere majoriteten av vår tids mennesker.»
I sin analyse søkte han å undersøke «hva
er grunnene [...] som gjør Scientologis profil attraktiv for uavhengig tenkende, aktive og mistroiske personer i den post-totalitære æra?» Og han konkluderte delvis med at «Scientologi er et åpent religiøst system, og det åndelige sentrum i Scientologi består først og fremst av ens egen personlige opplevelse av det å virkeliggjøre en åndelig identitet, et nytt, åndelig, uendelig selv».
Et annet like fascinerende perspektiv – ved religion i alminnelighet og Scientologi i særdeleshet – ble gitt av Fumio Sawada, den åttende bevarer av hemmelighetene i Yu-itso Shinto, den eldste religion i Japan. En av hans forgjengere var keiser Tenmu fra år 673 e.Kr., som også beordret skrevet den første skriftlige historiske beretning om Japan. Sawada er en av Japans ledende autoriteter innenfor religion og tidligere direktør ved det anerkjente Sophia Universitetet.
