 |
                |
|
MIN FILOSOFI
AV
L. RON
HUBBARD
Det vanlige mennesket liker å være lykkelig og friskt. Det liker å kunne forstå ting, og det vet at dets vei til frihet går gjennom viten.
Derfor har menneskeheten siden 1950 banket på min dør. Uansett hvor eller hvor avsides jeg har bodd, har livet mitt ikke lenger vært mitt eget siden jeg første gang ga ut en bok om emnet.
Jeg liker å hjelpe andre, og regner det for min største glede i livet å se en person befri seg fra skyggene som formørker hans dager.
Disse skyggene virker så tette på ham og tynger ham ned, slik at når han oppdager at de er skygger, og at han kan se gjennom dem, gå gjennom dem og igjen befinne seg i solen, blir han enormt glad. Og jeg er redd jeg er like glad som han.
Jeg har sett mye menneskelig elendighet. Som en svært ung mann vandret jeg gjennom Asia og så de store lidelsene og elendigheten i de overbefolkede og underutviklede landene. Jeg har sett likeglade mennesker som trådte over døende på gatene. Jeg har sett barn som var kledt i filler, og som ikke var annet enn skinn og ben. Og midt i denne fattigdommen og fornedrelsen fant jeg hellige steder hvor det fantes stor visdom, men hvor den ble omhyggelig skjult og bare gitt videre som overtro. Senere, ved vestens universiteter, så jeg mennesker som var besatt av det materielle og all sin egen sluhet. Jeg så dem gjemme den lille visdom de faktisk var i besittelse av i utilnærmelige høyborger, og gjøre den utilgjengelig for alminnelige og mindre heldig stilte mennesker. Jeg har vært gjennom en forferdelig krig og så dens redsler og lidelser, som ingen gjorde noe for å slette med et eneste anstendig eller menneskelig ord.
