 |
                |
|
MIN FILOSOFI
AV
L. RON
HUBBARD
Og så rammet enda et slag ... Jeg ble forlatt av familie og venner, som en formodentlig håpløs krøpling og en mulig byrde for dem resten av mine dager. Likevel jobbet jeg meg på mindre enn to år tilbake til sunnhet og styrke, bare ved å anvende det jeg visste og det jeg kunne fastslå om mennesket og dets forhold til universet. Jeg hadde ingen til å hjelpe meg; det jeg trengte å vite måtte jeg selv finne ut av. Og det er litt av et kunststykke å studere når man ikke kan se.
Jeg ble vant til å høre at det hele var umulig, at det ikke var noen vei ut, intet håp. Likevel begynte jeg igjen å se og gå, og jeg bygde opp et fullstendig nytt liv. Det er et lykkelig liv, et travelt liv og forhåpentligvis et nyttig liv. Mine eneste vemodige øyeblikk er dem som oppstår når sneversynte mennesker forteller andre at alt er galt, og at det ikke er noen utvei noe sted, intet håp noe sted, bare bedrøvelse, ensformighet og trøstesløshet, og at enhver anstrengelse for å hjelpe andre er falsk.
Jeg vet at det ikke er sant.
Derfor er min egen filosofi at enhver bør dele den viten man har med andre, at man bør hjelpe andre til å hjelpe seg selv, og at man skal fortsette selv om det stormer, for det er alltid rolig vær forut. Man skal ignorere hylene fra den egoistiske intellektuelle som roper: «Åpenbar ikke mysteriet. La oss beholde det hele for oss selv. Folket kan ikke forstå.»
Men ettersom jeg aldri har sett visdom gjøre noen nytte når den holdes for seg selv, og da jeg liker å se at andre er lykkelige, og da jeg har gjort den erfaring at de aller fleste mennesker kan forstå og faktisk forstår, vil jeg fortsette å skrive, arbeide og undervise så lenge jeg lever.
