 |
                |
|
19 Og synspunktet kan aldri forgå. Men formen kan forgå.
20 Og de mange synspunktene i samspill blir avhengige av hverandres former, og velger ikke å holde eiendomsretten til dimensjonspunkter fullstendig atskilt. Og slik oppstår en avhengighet av dimensjonspunktene og av de andre synspunktene.
21 Fra dette kommer en ensartethet i synspunkt på samspillet mellom dimensjonspunkter, og dette, regulert, er TID.
22 Og det finnes universer.
23 Universene er da tre i antall: universet skapt av ett synspunkt, universet skapt av ethvert annet synspunkt, universet skapt ved synspunkters felles handling som det er en enighet om å opprettholde – det fysiske univers.
24 Og synspunktene blir aldri sett. Og synspunktene anser mer og mer at dimensjonspunktene er verdifulle. Og synspunktene forsøker å bli ankerpunktene, og glemmer at de kan skape flere punkter og rom og former. Slik oppstår knapphet. Og dimensjonspunktene kan forgå, og dermed antar synspunktene at de også kan forgå.
25 Slik oppstår død.
26 Manifestasjonene av glede og smerte, av tanke, emosjon og anstrengelse, av tenkning, av fornemmelse, av affinitet, realitet, kommunikasjon, av atferd og væren er således utledet, og gåtene i vårt univers er tilsynelatende inneholdt og besvart i dette.
