 |
                |
|
I SPISSEN FOR SOSIALE REFORMER
Dødens legerKanskje det er i Europa at psykiatriens overgrep har vært mest utbredt, selv
om iherdige MMK-medlemmer har gjort
både befolkningen og styresmaktene stadig mer oppmerksomme på de opprørende grusomheter som blir utført av de som praktiserer denne pseudovitenskapen. Det har vært et arbeid som har krevd mot og til tider sterke mager.
I Tyskland har MMK i mange år aktivt etterforsket, dokumentert og avslørt den moderne psykiatriens nazistiske røtter. Mens psykiatrien lenge har forsøkt å fornekte
forbindelsen med det rasistiske (og religiøse) folkemordet i Nazi-Tyskland, er faktaene ganske udiskutable: Psykiatrien oppfant «raserenhet» eller «rasehygiene» nesten tre årtier før nazistene kom til makten i 1933.
Så tidlig som i 1885 var psykiateren Alfred Ploetz en ivrig forkjemper for drapet på «det svakelige og uoppdragne barn», selv om han selvfølgelig dekket over sine hensikter med en godhjertet anbefaling av en «mild død».
Innen 10 år var gått, hadde Ploetz grunnlagt den tyske forening for rasehygiene sammen med sin kollega, psykiater Ernst Rudin, og Rudin var takknemlig for denne muligheten til å kunne selge den materialistiske ideologien om rasehygiene til den tyske allmenheten. «Kun gjennom ’der Führer’ ble vår 30 år gamle drøm om å innføre rasehygiene i samfunnet oppfylt,» sa han. Rudin var leder for Kaiser Wilhelm Institutt for psykiatri, et av flere institutter under Kaiser Wilhelm-selskapets paraply. Selskapet var den viktigste «tenketank» bak nazi-ideologien, og som leder av et av dets hovedinstitutter ble Rudin belønnet med priser for sitt arbeid av nazister og Hitler. Etter krigen ble selskapet omdøpt til Max Planck-selskapet, og Rudins institutt ble til Max Planck Institutt for psykiatri.
Dødens leger
