 |
                |
|
I SPISSEN FOR SOSIALE REFORMER
Baileys behandlingsmetode for Chelmfords pasienter i mental ubalanse, som ble sendt til ham for å få hjelp og pleie, var i bunn og grunn enkel, om enn brutal. Han førte dem inn i en komatilstand i opp til to uker og ga dem i løpet av denne perioden daglige elektrosjokk eller foretok psykokirurgi, ofte uten den «sovende» pasientens samtykke eller vitende.
I løpet av hans eneveldige styre på Chelmsford, fra midten av 1963 til 1979, steg antallet dødsfall forårsaket av denne «behandlingen». Og i tillegg til disse kom mange selvmord begått av pasienter som hadde lykkes i å komme seg ut av sykehuset i live, selv om de konkrete tallene her er vanskelig å få bekreftet.
I midten av 1970-årene begynte MMK å motta rapporter om det som foregikk på Chelmsford. Som resultat av undersøkelser hadde MMK i 1978 samlet fellende beviser angående seks dødsfall i forbindelse med «deep sedation»-terapien. På dette tidspunktet offentliggjorde MMK det de visste. Avsløringen av disse opprørende grusomhetene resulterte i en internasjonal skandale og en etterlengtet psykiatrisk reform.
Det som fulgte var en markant demonstrasjon av myndighetenes manglende vilje til å se keiserne i deres nakenhet – og psykiatriens manglende evne til å kontrollere seg selv. Det ble en kjedsommelig karusell av brevskrivning og lobbyvirksomhet. Royal Australian and New Zealand College of Psychiatrists (Det kongelige australske og newzealandske psykiatriske selskap) fikk bevisene og gjorde ingenting. Helseministeren i New South Wales fikk bevisene, men heller ikke han gjorde noe. Australias Health Commission (helseråd) og Medical Board (legekommisjon) fikk bevisene, men de henviste MMK innbyrdes til hverandre. Mens alt dette pågikk, ble MMK utsatt for angrep i mediene.
![[Bilde]](../../../cgi-bin/imgb005.html?pg462.jpg)
| |
 |
Kirkens avsløring av opprørende grusomheter på Chelmsford resulterte i en internasjonal skandale og en meget nødvendig psykiatrisk reform. |
