 |
                |
|
I SPISSEN FOR SOSIALE REFORMER
Det tok MMK ti år med tålmodig
etterforskning og sta besluttsomhet, før
regjeringen i New South Wales i 1988 utnevnte en kommisjon som skulle se nærmere på «deep sleep»-terapien på Chelmsford og i resten av staten. Da den to år lange etterforskningen var over, og den fullstendige listen over de
redselsfulle hendelsene ble avdekket – blant annet muligheten for at 183 pasienter var døde enten som direkte resultat av behandlingen på Chelmsford eller innen et år etter at de
ble skrevet ut – ble det anbefalt at det skulle iverksettes en drastisk opprydding innenfor det psykiatriske helsevesenet i New South Wales, samtidig som det ble lagt fram et
lovforslag om mentalpasienters rettigheter.
Og hvor stilte så psykiatrien seg etter MMKs avsløring av det som foregikk på Chelmsford? Det som hadde kommet fram, ble ignorert så lenge som mulig. Ikke desto mindre er denne kommentaren fra en ledende internasjonal personlighet en treffende oppsummering av psykiatriens problemer. Den 6. januar 1981 skrev Sir Martin Roth, professor i psykiatri ved Cambridge Universitet, til en annen psykiater som hadde krevd en nærmere granskning, at «Scientologer og andre organisasjoner har fått ammunisjon nok for mange år eller tiår framover. Det er derfor på nåværende tidspunkt et presserende behov for å opprettholde en streng fortrolighet, til man kan sette dette barbariet
i sammenheng med samtidens psykiatriske praksis i en omhyggelig forberedt erklæring fra kollegier og andre involverte instanser.»
Scientologikirkens utrettelige arbeid for å avdekke sannheten var ikke resultatløs. «Deep sleep»-terapien ble forbudt. Chelmsford ble stengt. Og enda viktigere, mange av de
overlevende ofrene som hadde fått elektrosjokkterapi, brakte sine saker inn for Victim’s Compensation Tribunal (Domstolen for
offererstatning). Domstolen konkluderte med at «deep sleep»-pasienter som hadde fått elektrosjokk, virkelig hadde vært utsatt for «en voldelig handling», og i 1991 mottok en pasient som hadde fått den nå forbudte «deep
sleep»-terapien, maksimumserstatningen på
50 000 dollar.
To av psykiaterne som arbeidet på
Chelmsford, ble i 1992 endelig siktet for lovbrudd. Og MMK fortsatte sitt arbeid ved å avdekke psykiatriske overgrep på Townsville Hospital i det nordlige Queensland. Etter at MMK hadde utløst en offentlig granskning, ble 65 dødsfall tilskrevet «ulovlig og uaktsom behandling» med bruk av metoder som
var skremmende like Baileys «deep sleep»-
behandling.
Hva skjedde så med Bailey selv? I september 1985 begikk han selvmord med en overdose barbiturater, etter allerede å ha blitt konfrontert med alvorlige anklager i én rettssak og innstevnet til å møte i retten neste dag i et annet sivilt erstatningssøksmål. Dermed unngikk Harry Bailey rettslig forfølgelse. Det bedrøvelige selvmordsbrevet han etterlot var ensbetydende med innrømmelse av skyld. Han skrev om sine fiender: «De vant til slutt.»
